I dag offentliggjorde EU-domstolen i Luxembourg pressemelding nr. 141/20 om dommen i fransk rettssak C-663/18.
Retssaken handler om to franske direktører for et selskap som distribuerte CBD vape-olje for elektroniske sigaretter i Frankrike. CBD ble produsert i Tsjekkia fra lovlige hampplanter og utvunnet fra hel plantebiomasse, inkludert cannabisblader og blomster.
Idommen finner domstolen at EU-retten, særlig bestemmelsene om fri bevegelse av varer mellom EUs medlemsland (som inkluderer Norge og Sveits), er til hinder for nasjonal lovgivning som den aktuelle.
Domstolen bemerker at bestemmelsene om fri bevegelse av varer innen Den europeiske union (artikkel 34 og 36 TEUF) kommer til anvendelse, siden CBD som er omhandlet i hovedsaken ikke kan anses som et "narkotisk stoff".
Domstolen bemerker at for å definere begrepene «narkotika» eller «narkotisk narkotika», følger EU-lovgivningen blant annet to FN-konvensjoner: konvensjonen om psykotrope stoffer og den enkelt konvensjonen om narkotiske stoffer. CBD er imidlertid ikke nevnt i førstnevnte, og selv om det er sant at en bokstavelig tolkning av sistnevnte kan føre til at det blir klassifisert som et stoff, i den grad det er et cannabisekstrakt, vil en slik tolkning være i strid med den generelle ånden i denne konvensjonen og dens mål om å beskytte «menneskehetens helse og velferd». Domstolen bemerker at i henhold til den nåværende vitenskapelige kunnskapen, som det er nødvendig å ta hensyn til, i motsetning til tetrahydrocannabinol (ofte kalt THC), en annen hamp-cannabinoid, ser ikke den aktuelle CBD-en ut til å ha noen psykotropisk effekt eller skadelig effekt på menneskers helse.
Domstolen finner da at bestemmelsene om fri bevegelse av varer er til hinder for lokal lovgivning. Forbudet mot markedsføring av CBD utgjør et tiltak med tilsvarende virkning som kvantitative restriksjoner på import, forbudt i henhold til artikkel 34 TEUF. Domstolen påpeker likevel at denne lovgivningen kan rettferdiggjøres på et av hensynet til allmenne interesser fastsatt i artikkel 36 TEUF, for eksempel målet om å beskytte folkehelsen påberopt av Den franske republikk, forutsatt at denne lovgivningen er hensiktsmessig for å sikre oppnåelsen av dette målet og går ikke utover det som er nødvendig for å nå det.
Selv om den siste vurderingen er opp til den nasjonale domstolen å foreta, gir domstolen to innsikter i den forbindelse.
For det første bemerker den at det ser ut til at forbudet mot markedsføring ikke vil påvirke syntetisk CBD, som vil ha de samme egenskapene som den aktuelle CBD og som kan brukes som en erstatning for sistnevnte.
For det andre godtar domstolen at Den franske republikk faktisk ikke er pålagt å demonstrere at den farlige egenskapen til CBD er identisk med den til visse narkotiske stoffer. Den nasjonale domstolen må imidlertid vurdere tilgjengelige vitenskapelige data for å sikre at den reelle risikoen for folkehelsen som påstås ikke ser ut til å være basert på rent hypotetiske betraktninger.
En beslutning om å forby markedsføring av CBD, som faktisk utgjør den mest restriktive hindringen for handel med produkter som er lovlig produsert og markedsført i andre medlemsstater, kan bare vedtas dersom denne risikoen synes tilstrekkelig etablert.
De franske myndighetene klarte selvfølgelig ikke å påvise noen risiko for at CBD er en folkehelserisiko og tapte dermed saken mot de to tidligere direktørene i det franske selskapet.
Denne rettsavgjørelsen vil ha forrang i alle EU-medlemsstater.
Kilder:
Curia.europa.eu (pressemelding og fullstendig dom på fransk).
Europaparlamentets og Rådets forordning (EU) nr. 1307/2013 av 17. desember 2013 om fastsettelse av regler for direkte betalinger til bønder under støtteordninger innenfor rammen av den felles landbrukspolitikken og om oppheving av rådsforordning (EF) nr. 637 /2008 og rådsforordning (EF) nr. 73/2009 (EUT 2013 L 347, s. 608); Europaparlamentets og rådets forordning (EU) nr. 1308/2013 av 17. desember 2013 om etablering av en felles organisasjon av markedene for landbruksprodukter og om oppheving av rådsforordninger (EØF) nr. 922/72, (EØF) nr. 234/79, (EF) nr. 1037/2001 og (EF) nr. 1234/2007 (EUT 2013 L 347, s. 671).
De forente nasjoners konvensjon om psykotrope stoffer, 1971, inngått i Wien 21. februar 1971 United Nations Treaty Series, vol. 1019, nr. 14956).
FNs enkeltkonvensjon om narkotiske stoffer, 1961, konkludert iNew York 30. mars 1961, som endret av 1972-protokollen (United Nations Treaty Series, vol. 520, nr. 7515).